Dyre liv på blindern. (Nei, ikke dyreliv)

For første gang har jeg fått fast lesesalsplass ved vinduet! Etter loddtrekningen om plassene (som er hvert halvår), har jeg nå egen utsikt fra tredje etasje mot trikkeskinner, trær og noen små hus. Jeg ble veldig glad, og den første dagen gikk i høy grad med til å sortere bøker etter høyde forran meg og til å spane på livet utenfor. Dag to la jeg merke til et enormt fuglerede i treet som var nærmest vinduet mitt, toppen seks meter unna, og neimen om det ikke var to små fugleunger i det også! De var veldig søte og små, og jeg tenkte i mitt stille sinn at i løpet av ukene fremover kom jeg til å bli vitne til at de vokste seg store, fikk mat av fuglemamma, og tok sine første vingeslag ut i den store, vide verden.

Det tenkte jeg fortsatt da to enorme kråker kom sirklende over treet for til slutt å innta plass på hver sin side av redet. Jeg ventet spent på at fuglemamma og fuglepappa skulle komme hvert øyeblikk. I mellomtiden plukket den ene kråka opp den ene kvisten etter den andre som han demonstrativt heiv i retning fugleungene. Den minste fugleungen krøyp sammen så langt ned i redet han klarte. Den andre derimot, begynte å ta opp kampen mot beistet, som sikkert var åtte ganger sin størrelse, og hev kvister tilbake for alt han maktet mens han gjorde fuglebrystkassa så stor han bare klarte. Jeg satt bare inne på min splitter nye, ikke lenger fullt så fantastiske, lesesalsplass og visste ikke helt hva jeg skulle gjøre. Etter at de hadde hevet kvister på hverandre i noen minutter, bakset de to kråkene seg bort til den samme greinen og liksom hvisket og tisket med hverandre. Ett millisekund senere hadde de tatt tak i hver sin lille fugleunge, drepte dem, og spiste dem opp! Fuglefjær lå snart strødd utover hele treet og bakken, og få minutter senere ankom minst førti andre kråker og lagde det værste leven. Sikkert i håp om å få en bit.

Imens, på en litt lavere grein satt det en ensom due og så enda tristere ut enn meg.

Klarer ikke å slutte å tenke på de stakkars fugleungene når jeg blir nødt til å se det tomme fugleredet hver eneste dag. Jeg hadde jo lagt masse hyggelige planer om fuglemating og første vingeslag, og alt det der. Skulle ønske jeg hadde åpnet opp vinduet og kastet alle bøkene mine på de stygge, slemme kråkene!