På mandag prøvde jeg meg som frivillig på et asylmottak for første gang. Jeg hadde svart ja til å være med noen dager tidligere, men ante ikke hva som skulle skje eller hvem som ville dukke opp. Jeg hadde ikke annet å forholde meg til enn et telefonnummer, og prøvde så godt jeg kunne å utnytte min lille dose retningssans for å finne frem. Et titalls sølepytter senere, i enden av en gate og opp en bratt sti, dukket det opp en samling lave bygninger på toppen av en liten ås som kunne minne om noe jeg trodde et asylmottak sikkert kunne se ut som. Telefonnummeret ble tatt i bruk og to jenter møtte meg før de viste vei til et felles oppholdsrom fylt med unger. Få snakket samme språk, så kommunikasjonen gikk gjennom tegnespråk (bokstavelig talt altså: ark og fargestifter), et par ord på engelsk, uhorvelige mengder med vafler, og en god del latter. Ganske så hyggelige små timer hvor jeg kobla ut med å leke og tegne og lage små papirbåter. Høydepunktet var da ansiktsmalingen ble satt frem på bordet. Ikke lenge etterpå hadde jeg malt en tiger, tre prinsesse, en hund og en batman.
