Voksen, voksnere, voksnest?

I et forsøk på å oppsummere to års fravær av bloggvirksomhet, er det mye som tyder på at jeg har nærmet meg noe som ligner en mer voksen tilværelse siden forrige innlegg. For det første er masteroppgaven fullført og innlevert. Beviset på dens eksistens i sin fysiske forstand ligger nederst i en ellers overfylt bokhylle. Blindern er med andre ord et ferdigskrevet kapittel, og den evindelige søken etter "fast jobb" har plutselig begynt å oppta meg også. For det andre har jeg sagt farvel til kollektiv som boform og flyttet sammen med kjæresten min.

Jeg prøver å la være å rynke på nesa når jeg innrømmer at jeg lever mer voksent nå enn for knappe to år siden. Men ordet "voksen" gir meg assosiasjoner til forpliktelser, boliglån, parmiddager, jobb, studielån, graviditet og forutsigbarhet - altså generelt mindre moro, og betydelig mer ansvar.

Å være ferdig med studiene synes jeg er veldig voksent. Men det betyr jo også at eksamesjaget er ferdig. Og det betyr at jeg ikke lenger trenger å våkne opp med magekramper som minner meg om en masteroppgave som mangler 49 sider og struktur, og med en veileder som på en god dag ber meg bruke det anerkjente søkerverktøyet Google for å finne informasjon om asylsøkere.

Å flytte ut av jentekollektivet for å bli samboer er kanskje enda mer voksent. Men å bo sammen med kjærsten min betyr at jeg slipper å være et vandrende pakkesel i tilfelle vi velger hans bolig for kvelden i stedet for min. Det betyr at badet alltid er ledig, og at de skitne tallerknene i oppvaskkummen ikke blir stående på ubestemt tid. Det er ikke lenger to kjøleskap som skal fylles opp, og skittentøyet mitt er ikke lenger spredt mellom Oslo øst og Oslo vest. I tillegg er jeg mildt sagt tilpass med å bo sammen med verdens beste mann.

Hvorfor voksenlivet gir meg negative konnotasjoner vet jeg ikke. Kanskje voksenbegrepet har utvidet seg, eller kanskje jeg må bli enda voksnere for å finne det ut. Men så langt virker det ganske så fint!