Italia-Frankrike-Spania-Portugal

Da har vi pløyd oss gjennom både Italia, Frankrike, Spania og Portugal på en uke. Nærmere bestemt: Rural Indie Camp V i Genova, Italia på lørdag. Fridag på franske rivieraen i Cannes på søndag! Sidecar i Barcelona på mandag. Tirsdag: Planta Baja i Granada. Teatro Municipal i Faro, Portugal på onsdag. Torsdag: FRI og strand! I dag: Music Box i Lisboa. Jeg kan nevne såpass som at kjøreturen fra Barcelona til Granada var spesielt lang. Hele 883 kilometer lang. Men vel framme gjorde jeg en fin handel med eieren av en hyggelig musikkbutikk, og byttet til meg to Camera Obscura-plater mot tre av våre. Stas.

Where the hell is Bad Bonn?

Lokasjon: Düdingen, Sveits. Seksfeltsmotorvei blir til to før det bare er ei lita flis igjen der vår eminente bil Igor så vidt får plass. Jorder så langt øyet kan se. I enden av veien blir vi møtt av et flagrende banner som tydelig beskriver det alle tenker: "Where the hell is Bad Bonn?". Klientellet røyker hasj mens vi rigger utstyr. De ansatte snakker ikke om annet enn deres 20 år gamle katt Liss. -Have you met Liss? She´s 20 years old, sier de alle sammen, en etter en. Og så får vi vite historien om hvordan Liss allerede var gammel på begynnelsen av 90-tallet da Café Bad Bonn ble starta av tre-fire kompiser som fortsatt driver stedet. Vi får vite at Liss har vært med på Queens of the Stone Age, Cat Power, Coco Rosie og Sonic Youth. Og nå skulle altså Liss få høre på My Little Pony fra Oslo, Norge. Men det var flere enn katten Liss som dukka opp for å høre oss spille. Det var så mørkt og innrøyka at vi knapt så publikum. Jeg ante ikke om de likte oss eller ei mens vi spilte et sett på 11 låter. Det var ikke før vi ble nødt til å spille ekstranummer # 2 etter det første planlagte ekstranummeret at vi skjønte at musikken vår falt i smak. Det var så positiv respons at Ola fikk oss til å spille Johnny Diesel som ekstranummer etter ekstranummeret. Den har vi ikke spilt på over et år. Men det gikk på et vis, selv om det ikke var super tight. Vi lo av våre håpløse overganger mellom versene, og publikum klappa. God stemning.

The Bang Bang club i Berlin

Da var turneen i gang! Med ikke mindre enn to bang so to speak, paa the bang bang club i Mitte, i hjertet av östblokk-berlin, tjue aar etter at berlinmur falt, og 46 aar etter Kennedys berömte Ich bin ein Berliner-sitat! Naa var det vaar tur til aa skinne, til aa rive ned murer og komme med sitater som etterlater 5 440 000 treff paa google. Jeg veit ikke om vi reiv ned saa mange murer. Det er mulig noen reiv ned et par öl i löpet av kvelden. Sitatene vil kanskje heller ikke bli staaende i ettertid. Men Ola fikk publikum til aa le mer enn èn gang. Hva han sa helt konkret har blitt borte for meg, men han dro det klassiske trikset aa forsöke seg paa et spraak han ikke helt mestrer. Tysk. Ola snakker ikke tysk. Men han gjorde det i gaar. Morsomt. Göteborgbandet Bonne Idee gjorde publikum varme, og overlot et overraskende interessert publikum til oss närmere halv tolv. For öyeblikket er vi i Munchen. Vi har gjort et TV-intervju med bandet Kleinmeister i on3 studio som tilsvarer noe sånt som nrk i Norge, med et visuelt bilde som er som klippet rett ut av 80-tallet. En haug mennesker snakker sammen i en oval og blendende orange sofa, mens bakgrunnsbildet viser verdensrom-lignende figurer i bevegelse! Totalt disharmonisk. Naa er det tid for et radiointervju og opptak av et tre-fire laater! Alles ist got!

Europaturné fra 16. september til 5. oktober

Sommeren er over, og med den skulle man tro at festivaler og konserter legges på hyllen for en stund. Men My Little Pony har andre planer! Vi har lyst på mere. Så vi legger ut på Europaturné! Her er setlista:

16. september The Bang Bang Club i Berlin, Tyskland
17. september on3 Bavarian Broadcast Studio i Munchen, Tyskland
18. september Cafe Bad Bonn i Düdingen, Sveits
21. september Sidecar i Barcelona, Spania
23. september Teatro Municipal i Faro, Portugal
25. september Music Box i Lisboa, Portugal
26. september Festival de Pop Art i Caceres, Spania
27. september Fotomaton i Madrid, Spania
28. september La Lata de Bombillas i Zaragoza, Spania
29. september Sonic i Lyon, Frankrike
1. oktober Bar Du Matin i Brussels, Belgia
2. oktober L´Emile Vache i Metz, Frankrike
3. oktober Astra-Stube i Hamburg, Tyskland
5. oktober Linas Lägenhet i Malmö, Sverige

Vi drar om ikke mindre enn seks dager! Nedtellingen har startet!

Svart samvittighet

Samvittighet som blir til samvittighat.
Klausuler og lover
Mennesker som blir til papirer, dokumenter.
Endeløse dokumenter.
Skjebner i et virvar av papir.
Svart. samvittighet.

Battle: konsert vs regn

Javier entret rekkene av festivaldeltakere, men vi rakk ikke å begynne å se Band of Horses en gang før vi plutselig var omringet av mer vann enn oksygen til det nådde et punkt der det var vanskelig å puste. Det viste seg at den lille stripa med vann langs scenene hadde gjort seg om til en flodbølge og gått til angrep. Det føltes i hvert fall sånn. Etter noen umulige forsvarsmanøvreringer via gigantponchoer til 20 kroner stykk fant vi ut at beste forsvar er angrep. Og vi gikk løs på konsert! Det var en fin konsert også, det skal sies. Vokalisten har en stemme av uante dimensjoner. Etter et par av sine velstrukturerte poplåter forsvant til og med regnet. Kanskje den lange rekken av gitarer på scena fungerte som soldans, eller så var det keyboardistens hyllest til ZZ-top og banneret hans som gjorde susen, hvem vet. Men de spilte oss dessverre ikke tørre.

Sommerens siste innslag: ØYA-festivalen

ØYAfestivalen kom og forsvant som et heroinskudd rett i blodåra - varm, berusende, lykkelig og full av følelser, før viljestyrke til slutt kjempet en tapt kamp mot våt kulde for å nyte siste rest, og igjen sitter suget etter mer, mer, mer.

Nå vet ikke jeg om et skudd med heroin er akkurat sånn. Men konsertene som Øya bød på i år var nok rus for både kropp og sjel på en god stund, og en fin avslutning på en ikke fullt så fin sommer.

Festivalen startet med et brak idet The Little Hands of Asphalts ni representanter entret Sjøsiden. Ispedd druebrennevin for lystighet og med sola i ryggen leverte de en konsert som bød på allsang såvel fra publikum som fra ivrige musikere på scena. Jeg og Trude sang i hvert fall med. Samtidig var vi rimelig opptatt av å stirre på den store runde klokka bak musikantene i den tro at Bon Ivers opptreden på Enga tjue minutter senere ville vente på oss, eller i hvert fall drøye noen av de fineste låtene til vi også kunne høre på. Jeg synes jeg så et par ekstra tilskuere runda hjørnet i retning Enga i høy fart idet Sjur påpeker fra scena at han satte pris på at folk så på dem, særlig med tanke på at han selv heller ville valgt Bon Iver. Men Trudes røde artistpass som Sjur hadde skaffa gratis, i tillegg til våre venner på scena og en briljerende opptreden av TLHOA gjorde det relativt enkelt å bli stående inntil siste låt gikk over i applaus. Da la vi på sprang!
Vi rakk det. Sangen Trude håpet at skulle vente på oss kom aldri, men de vakre tonene som Justin Vernon liret av seg lot ikke vente på seg, og de fraktet oss til en helt ny verden, og vi var invitert. Tilskuerne utenfor Enga scene holdt pusten for å ikke la en eneste tone gli uhørt over hodene på seg. Eller kanskje det bare var jeg som følte det sånn. Vi som hørte på stod uansett tett i tett og vugget lydig i kor frem og tilbake.

Koonst

Som seg hør og bør ble det en del besøk på diverse kunstatelierer og gallerier i løpet av min og Javiers lille utflukt. Business and pleasure beautifully combined. Alle besøk og møter trenger kanskje ikke nevnes, selv om det var flere som fortjente oppmerksomhet, men høydepunktene kan ikke unngås å nevnes. Gjennom Javiers venn og kunstnerkollega, Dan, fikk vi nemlig besøke atelieret - nei kunstfabrikken - til ingen andre enn Jeff Koons! Riktignok Javiers andre besøk der, men fortsatt mitt aller første. Med over 100 assistenter vitnet vi en mildt sagt imponerende kunstproduksjon midt i Chelsea, New York. Vår private guide for dagen Dan, tok oss gjennom rom etter rom med kunst av enorme dimensjoner som var som sukker for øyet. Det var eye-candy, eller pop-art, så langt øyet kunne se, og tålmodige assistenter som bidro til særs fotorealistiske uttrykk basert på bilder fremstilt av Jeff Koons.

Høydepunktet lot Dan vente med til slutt, noe som bekreftet vår mistanke om at dette ikke var første gang han viste fram sin kjente arbeidsplass. Skulpturene som viste seg i de siste to rommene var ikke mindre enn fantastiske, idet de etterlignet oppblåsbare plastikkfigurer som tilsynelatende uskadet beveget seg gjennom søppelkasser. I virkeligheten var ikke de oppblåsbare dyrene laget av plastikk i det hele tatt, men derimot av aluminium, og lignet litt på en annen av Jeff Koons sine skulpturer: Dagen for hjemreisen fikk vi besøke kunstfabrikken til Bjarne Melgaard i Bushwick i Brooklyn. Med "bare" tilsvarende ti prosent av Jeff Koons sine assistenter bak seg, var det fremdeles en imponerende produksjon. Der assistentene malte fotorealistiske bilder fra blant annet omstridte NAMBLA (North American Man/Boy Love Association), kom Bjarne Melgaard i helgene og malte over. Det må være fint å ha assistenter tenker jeg.