Sommerens siste innslag: ØYA-festivalen

ØYAfestivalen kom og forsvant som et heroinskudd rett i blodåra - varm, berusende, lykkelig og full av følelser, før viljestyrke til slutt kjempet en tapt kamp mot våt kulde for å nyte siste rest, og igjen sitter suget etter mer, mer, mer.

Nå vet ikke jeg om et skudd med heroin er akkurat sånn. Men konsertene som Øya bød på i år var nok rus for både kropp og sjel på en god stund, og en fin avslutning på en ikke fullt så fin sommer.

Festivalen startet med et brak idet The Little Hands of Asphalts ni representanter entret Sjøsiden. Ispedd druebrennevin for lystighet og med sola i ryggen leverte de en konsert som bød på allsang såvel fra publikum som fra ivrige musikere på scena. Jeg og Trude sang i hvert fall med. Samtidig var vi rimelig opptatt av å stirre på den store runde klokka bak musikantene i den tro at Bon Ivers opptreden på Enga tjue minutter senere ville vente på oss, eller i hvert fall drøye noen av de fineste låtene til vi også kunne høre på. Jeg synes jeg så et par ekstra tilskuere runda hjørnet i retning Enga i høy fart idet Sjur påpeker fra scena at han satte pris på at folk så på dem, særlig med tanke på at han selv heller ville valgt Bon Iver. Men Trudes røde artistpass som Sjur hadde skaffa gratis, i tillegg til våre venner på scena og en briljerende opptreden av TLHOA gjorde det relativt enkelt å bli stående inntil siste låt gikk over i applaus. Da la vi på sprang!
Vi rakk det. Sangen Trude håpet at skulle vente på oss kom aldri, men de vakre tonene som Justin Vernon liret av seg lot ikke vente på seg, og de fraktet oss til en helt ny verden, og vi var invitert. Tilskuerne utenfor Enga scene holdt pusten for å ikke la en eneste tone gli uhørt over hodene på seg. Eller kanskje det bare var jeg som følte det sånn. Vi som hørte på stod uansett tett i tett og vugget lydig i kor frem og tilbake.